ANDRE PROSJEKTER
Kuratert av Annette Kierulf
Tekst av Annette Kierulf
Teskt av Caroline Kierulf
Utsmykking
Nicolai Klimii iter subterrianum
Kobberstikk utført av J.F. Clemens etter tegning av Jens Juel til utgaven fra 1789
Kart over underjordisk univers, tresnitt fra førsteutgaven av Nils Klim, 1741
ESSAY TIL KATALOGEN, MOMENTUM 2006

Over skrivebordet mitt henger et bilde av Nils Klim hvor han, utstyrt med båtshake, er på full fart ned i en underjordisk atmosfære. Historien om ham begynner i 1665 med et fall ned i en hule på fjellet Fløyen i Bergen. Etter en lang flygeferd lander han i Potu, et slags utopia hvor alle innbyggerne er trær – lindetrær, eiketrær, popler, palmer og torner – bevegelige, men samtidig på stedet hvil. I dette samfunnet er det ikke forskjell på høy og lav, og menn og kvinner er likestilte. Etter besøket i denne idealstaten drar Nils videre til andre underjordiske land, det ene mer latterlig og intolerant enn det andre.
Dette er Holbergs nådeløse satire over aktuelle samfunnsforhold på 1700-tallet, spesielt den fremvoksende stats-pietismen i Danmark-Norge. Det er også Norges første sci-fi-roman, skrevet på latin og utgitt i Tyskland, men likefullt forsøkt beslaglagt på grunn av sin krasse samfunnskritikk. Mangt i romanen kan virke utdatert nå, men allegorien er fremdeles interessant. Holbergs angrep på vanetenkning er ikke mindre treffende i dag.

Looking Backward
“Alle kunstnere det er verdt å forholde seg til, startet med dette ønsket: Å forandre verden.” Slik begynte en lærer på Kunstakademiet i Bergen et fordrag. Kanskje var det ment som en spissformulering, men han hadde et viktig poeng; visjoner og utopisk tankegods utgjør en stor del av billedkunstens historiske arkiv. I misnøye med verden og samfunnets forfatning har mange kunstnere sett kunsten som en arena hvor ideer om radikal forandring kan utvikles. I løpet av de siste 150 år har en rekke ideer, modeller og metoder vært prøvd ut i ønsket om å knytte kunst og liv tettere sammen. Professoren brukte van Gogh som eksempel. Han hadde tidlig mislyktes som evangelist. Senere ønsket han å fremskynde private revolusjoner gjennom maleriene, i bekymring for det han så for seg som katastrofale konsekvenser av industrialiseringen.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved påstanden om at alle betydelige kunstnere ønsker å forandre verden. Kunsthistorien og dens lange rekke av manifester og brudd med det bestående, viser likefullt at visjonen om radikal forandring har vært en sterk drivkraft for mange. De utopiske ideene fra avantgarden og modernismen har hatt stor innvirkning på hvordan samfunnet vårt ser ut nå, både ideologisk og estetisk, og de fortsetter å generere nye ideer.

News from Nowhere
Futuristene, prototypen på en moderne avantgardebevegelse, var beruset av utviklingen knyttet til industrimetropolens fartsfylte liv. De skal ha publisert over 50 manifester mellom 1909 og 1916, om alt fra kokekunst til maleri. Når Marinetti i 1909 skriver: ”Det er fra Italia vi lanserer for verden dette vårt manifest fylt av en brennbar og omveltende voldelighet, med hvilket vi i dag grunnlegger futurismen; fordi vi vil frigjøre dette landet fra dets stinkende koldbrann som stammer fra professorer, arkeologer, guider og antikvitetshandlere”, lyder det nifst, fordi det gir assosiasjoner til facismen som kom senere.

Etter den første verdenskrig avtok futuristenes fremskrittsrus. DADA, som kan tolkes som en reaksjon på krigen, introduserte den ironiske leken som metode. De ble senere etterfulgt av surrealistenes etsende ironi både overfor konvensjonene i kunstens verden og den borgerlige verden forøvrig. Til tross for avstanden i tid, kjennes ikke disse retningene så fremmede. I 1917 skriver Hugo Ball: ”Kanskje den kunsten vi søker er nøkkelen til all tidligere kunst, en salomonisk nøkkel som vil åpne alle mysterier. Dadaisme – et maskespill, et latterutbrudd? Og bak det, en syntese av det romantiske, det dandyaktige og – demoniske teorier fra det 18. århundret.”

Brave New World
Et annet kjent manifest, Bauhausmanifestet (1919), omhandler også idealer for kunstutdannelsen: ”La oss danne et nytt fellesskap for håndverkere, uten klasseforskjeller som skaper en hovmodig barriere mellom håndverker og kunstner. Sammen skal vi planlegge og skape fremtidens nye byggverk, som en enhet som omfatter arkitektur, skulptur og maleri, og som en dag skal reise seg mot himmelen fra arbeidernes millioner av hender, som et krystallinsk sinnbilde på en ny tro.” Disse manifestene har et særegent språk, de kan virke naive, men samtidig er det denne troen på det symbolske i å utrykke utopiske visjoner som interesserer meg. Nå, i det post-postmoderne 2006, er visjoner utover de rent pragmatiske stort sett fraværende. Det er nærliggende å knytte dette til de store fortellingene og ideologienes død, men slike erklæringer om ”død” kan også gi grobunn for nye forsøk og tankeeksperimenter.

Den modernistiske ideen om et universelt formspråk, om arkitekten som kunne forbedre verden med rasjonelt designede løsninger, har endret seg radikalt siden Bauhaus. Samtidig er spørsmålet om hvilke idealer som skal styre kunstutdanningen stadig et tema for debatt. Det er mange som vil ha et ord med i laget om hvilken kunst vi skal ha og hvordan undervisningen av denne skal organiseres. Et interessant eksempel er når biennalen Manifesta, som i år er planlagt å være på Kypros, har innledet prosjektet med å opprette en transdisiplinær skole. Her ønsker de å invitere til diskusjon rundt kunstakademiets rolle i samfunnet og hvilken kritisk, politisk og sosial funksjon det kan ha.

1984
DADA har hatt stor påvirkning på ettertidens kunstbevegelser. Et eksempel er situasjonistene, som gjennom Asger Jorn også hadde forgreninger til Skandinavia. I deres første bulletin i 1957 skrev Guy Debord: “Først og fremst mener vi at verden må forandres. Vi vil ha den mest frigjørende forandring av samfunnet og livet som vi finner oss selv innestengt i. Vi vet at denne forandringen er mulig gjennom de rette handlinger.”

I situasjonistenes bulletin året etter, slår Gilles Ivalin fast: “En ny form for mental sykdom har feiet over planeten: banalisering. Alle er hypnotisert av arbeid og komfort: av søppeldunken, av heisen, av baderommet, av vaskemaskinen. Denne tilstanden, født av kampen for å overleve i den harde naturen, har forlengst gått for vidt – frigjøringen av mennesket fra materielle problemer – og blitt en livstruende besettelse. Alle unge overalt har valget mellom kjærlighet og søppeldunken. Overalt har de valgt søppeldunken. En totalt ny spirituell holdning er essensiell og kan bare inntreffe hvis vi gjør de ubevisste begjær bevisste, og ved å skape helt nye begjær.”

Situasjonistene mente at kunsten, når den ble frigjort fra å være noe som kunne selges og kjøpes, kunne endre hverdagen og livet. Deres metoder besto bl.a. av subversiv appropriasjon av populærkultur og massemedia (detournement), og formålsløs vandring i det urbane landskapet, for å forstyrre og være på tvers av kapitalflyten (derrivé). Til tross for at gruppen, etter stadige interne konflikter, ble oppløst i 1972, har tankegodset deres hatt stor utbredelse og fortsatt å inspirere både kunstnere og det kulturelle motstrømsfeltet. Den amerikanske kritikeren Edward Ball beskrev på 80-tallet situasjonistene som læremestrene for samtidens aktiviteter, og mente å se en videreføring av deres detournement i kunstnerskapene til f.eks. Cindy Sherman og Jenny Holzer.

The Matrix
Opplevelsen av å leve i et velmenende, men visjonløst klima, sibirsk kjølig i sitt fokus på nytte og avkastning, der man ikke ser de enkle løsningene for seg, kan gjøre at man står igjen med skepsis som grunnmodus. Da er negasjon eller absurdisme nærliggende som kunstneriske metoder. Det som kan virke innadvendt og kryptisk kan være kodede meldinger om motstand, hørbare for de som er interessert i å lytte.

Modernismen avviste i stor grad historien, men nå synes historien nettopp å være i fokus.
Det store arkivet har blitt mer tilgjengelig gjennom den teknologisk baserte informasjonsrevolusjonen, det har ført med seg en ny oppmerksomhet, også for begivenheter utenfor de store hovedlinjene. Mange kunstnere har de senere årene jobbet med ulike former for rekonstruksjoner basert på materiale fra “arkivet.” Jeremy Dellers Battle of Orgreave (2001) er allerede en klassiker. I den engelske landsbyen Orgreave rekonstruerte han en konflikt mellom gruvearbeidere og politi i 1984. Denne konfikten, en av mange under “the Miners’ Strike” i 1984-85, utviklet seg til et opprør som ble slått hardt ned på av myndighetene.
Utfallet representerer et tragisk vendepunkt i kampen mellom fagforeningene og Thatcher-regimet. Sammen med en ekspert på historiespill iscenesatte Deller denne dramatiske hendelsen. Lokale politifolk og gruvearbeidere som hadde vært med i 1984 deltok, gjerne i motsatt rolle av den de hadde hatt i den opprinnelige konflikten, sammen med erfarne historiespilll-skuespillere. Dette prosjektet synliggjorde nær historie på en unik måte.

Et annet eksempel kan være Mark di Suvero og Rirkrit Tiravanijas rekonstruksjon av di Suveros Tower for Peace tidligere i år. Tower for Peace var i utgangspunktet en kunstnerprotest mot Vietnam-krigen, reist i Los Angeles i 1966, og som i 2006 manifesterer både hukommelse og fortsatt protest. Rekonstruksjon er metoden. Resultatet er ikke en kopi, men et nytt verk som forteller en ny historie.
Når Marina Abramovic gjen-fremfører Joseph Beuys’ performance How to Explain Pictures to a Dead Hare (1965) og Valie Exports Action Pants: Genital Panic (1969),i 2005, er det både en repetisjon og noe eget med nye lag av mening.

Kunst som skapes nå refererer ofte til ulike momenter i kulturhistorien. Det kan være referanser til modernismen eller 1960-tallets formalistiske abstraksjon, Bauhaus, Art Nouveau, ymse psykedelia, eller sci-fi og fantasy-elementer. Interessen knytter seg ikke bare til formen og stilen, men også til tankene, de ofte utopiske ideene som er en uadskillelig del av disse bevegelsene. Det som ved første øyekast ser ut som nostalgiske gjenbesøk i historien, kan være symptomer på at vi ikke er ferdige med disse ideene og begivenhetene like bak oss i tid. Nå kan vi, frigjort fra det dogmatiske synet som preget modernismen i første runde, se at det har vært flere ulike modernismer - at den ikke har universell gyldighet, men fremtrer i mange lokale varianter. Kanskje kan avantgardens universalisme-idé tas opp til ny behandling, og kanskje finnes det noe å gjenoppdage - som utgangspunkt både for å skape kunst og for videre kritisk tenkning.

Noe kommer til å skje
Nå var det ingen tilfeldighet som gjorde at Nils Klim falt ned i en hule på Fløyen den gangen. Det var tvert imot en nøye planlagt ekspedisjon for å utforske denne dampende åpningen som var et mysterium for byens forskere. Med hjelp av fire sterke karer skulle Klim fires ned, men tauet røk, og slik begynte reisen. Å grave i historisk materiale kan være litt som da Nils Klim havnet i en underjordisk indre atmosfære, hvor han først kunne sveve fritt, for deretter å bli konfrontert med en rekke utfordringer.

Da modernismen tok avstand fra historien og fokuserte på det nye, var det innenfor et sterkt tradisjonsstyrt samfunn. I dag er konteksten endret. Nå er det den kulturelle korttidshukommelsen som dominerer. Kunstnere vil i denne situasjonen kunne se historien og vår kollektive hukommelse som et viktig felt for utforskning, en utforskning som også innebærer fantasi og lekenhet og et blikk for det absurde. Georg Johannesen skrev at Knut Hamsun tok feil da han sa ”om hundre år er allting glemt”. Om hundre år er ikke allting glemt. Noen vil huske. Man må se tilbake for å kunne se fremover.


NOTER

KORT LISTE OVER UTOPIER, DYSTOPIER OG ANDRE VISJONER:
1. Nils Klims reise til den underjordiske verden, Ludvig Holberg, 1741. Danmark-Norges første utopiske roman.
2. Looking Backward 2000–1887, Edward Bellamy, 1887. En utopisk roman om USA som et statsdrevet konsumentparadis.
3. News from Nowhere, William Morris, 1890. En utopisk roman om England på 2000-tallet, skrevet som en reaksjon på Edvard Bellamys Looking Backward.
4. Brave New World, Aldous Huxley, 1932. En dystopisk roman, med en av de tidligste problematiseringer av reproduksjonsteknologien.
5. 1984, George Orwell, 1949. En dystopisk roman om et samfunn preget av kontroll og overvåkning.
6. The Matrix, en film av brødrene Wachowski 1999. En dystopi hvor verden er dominert av kunstig intelligens.
7. Noe kommer til å skje, studier av norsk kunstliv 2003-2020, red. Marit Paasche og Tone Hansen, 2001. En antologi med framtidsvisjoner for kunstlivet